Panserhjerte



Nei, jeg er ikke forfatter Jo Nesbø ( selv om jeg gjerne skulle hatt hans talent) og driver ikke med torturinstrumenter fra Kongo ( Leopolds Eple). Jeg har heller ingen hjertefeil/diagnose. Jeg er fasinert og opptatt av hjertet, både som muskel, pumpe og følelsessymbol. Et sunt hjerte gir gode forutsetninger for almenntilstanden vår. Gener, livsstil og kosthold er viktige faktorer for hjertet. Disse temaene er det mange som belyser, og kompetansen er høy, derfor skal jeg ikke bruke tid på å repetere disse.  

Panserhjerte er en medisinsk tilstand; betennelsestilstand i hjerteposen, kalt perikarditt. I min norskspråklige forståelse er "panserhjerte" et hjerte som er iført "rusting", "pansret" inne, slik at følelser ikke får forstyrre intellektet. Slik unngår vi "følerier". Livet oppleves litt jevnere, ingen store bølgedaler; ingen voldsomme gleder, store sorger eller skuffelser. Dette høres veldig fornuftig ut og gir et balansert uttrykk utad.

I enkelte situasjoner, kan det være lurt å bruke "panserhjertet" ( for eksempel i rettsaker, avhør, konfliktsituasjoner og lignende). Det er helt ok hvis det er bevisst brukt. Men dersom rustningen sitter på hele tiden, og "panserhjertet" er din ubevisste ledsager; risikerer du å gå glipp av sanseopplevelsene som gir fargespektrene i livet, gjø ross til levende, fullendte mennesker.

Som helsearbeider og fysioterapeut, møter jeg mennesker i alle livsfaser, fra spedbarn til gammel. Mange søker hjelp fordi de opplever krise, fortvilelse og sorg. Møtet med helsearbeiderne kan være på helsestasjon, legekontor, sykehus, legevakt, privatklinikker, hos tannlege, psykolog, naprapat, kiropraktor, fysioterapeut, osteopat eller akupunktør; bare for å nevne noen.    

Her er en sjekkliste over vanlige årsaker til kontakt med helsearbeidere:

  • sykdom ( fysisk/psykisk) 
  • smerter
  • traumer
  • akuttskader
  • slitenhet
  • samlivsbrudd
  • konflikter
  • vold/overgrep
  • dødsfall i familien/vennekretsen ( sorg)
  • redusert/manglende evne til å mestre dagliglivet

Det finnes mange utviklingsteorier inne psykologien. Jeg er inspirert av Eriksson, som snakker om at ethvert problem/krise kan lede deg enten bakover ( regrediere) eller fremover ( progrediere). Gjennom oppveksten går vi gjennom forskjellige utviklingsfaser psykologisk, som han klassifiserer som typiske for vårt alderstrinn fra 0 år til 50 +.

Får vi den voksenstøtte og hjelp vi trenger i oppveksten i møte med kriser/problemer (fra spedbarn til voksen) vil vi oftest oppleve fremskritt ( progrediere). Hvis vi som barn/ungdom ikke får adekvat støtte/hjelp i forhold til en krise/et problem vi møter, kan vi som voksne risikere å regrediere ( oppføre oss mindre modent enn alderen vår tilsier) i møte med samme type krise/problem.

Som helsearbeider er det nødvendig at jeg kjenner meg selv, erkjenner og reflekterer over mine styrker og svakheter, og hele tiden bevisst arbeider med fremskritt ( progrediering) i personlig krise/problem - håndtering. Dette er grunnleggende for min evne til å bevisstgjøre pasienten i forhold til sin egen utvklingsprosess og også gjøre fremskritt/progrediere mentalt i sin nåværende krise/problemstilling. Tankens makt er stor! 

Det er fullt forståelig at vi som jobber med mennesker kjenner behov for å skjerme oss i møte med pasienter, som opplever vanskelige liv. Å være profesjonell helsearbeider krever mye kunnskap, kommunikasjonsevner og energi. Det er lett å glemme at vi også har våre sorger og problemer. Våre personlige følelser skal helst ligge igjen hjemme og vente til arbeidsdagen er slutt. Vi er også anbefalt å unngå å ta inn over oss andres problemer. Da kan det se ut som at "panserhjertet" er et fornuftig verktøy. Men er det det?  

Det første møtet mellom to mennesker legger grunnen for relasjonen, faktisk i løpet av sekunder. Det er kroppsspråk mer enn ord som baner vei for tillit og positiv utvikling. Helsearbeideren i møte med pasienten ( eller pårørende) må se helheten, lytte med et åpent sinn og reflektere sammen med den som eier problemet/opplevelsen. Slik kan vi stille de riktige, åpne spørsmålene, som fører til nødvendig forandring og erkjennelse hos pasienten/pårørende.

Dersom problemet oppleves følelsesmessig vanskelig/smertefullt/traumatisk, påstår jeg at "panserhjertet" ikke helsebringende; hverken for den profesjonelle eller den syke. Å vise empati ( innlevelsesevne) og forståelse med kropp og ord, uten å overføre smerten til seg selv; er det store kunststykket i helsevesenet. Denne evnen til empati og ydmykhet, kombinert med å sette ord på hva som skjer med meg som helsearbeider i møte med kriser/traumer; er nøkkelen til suksess.

Min rolle er å bruke mitt fag på en medmenneskelig måte som er støttende - uavhengig av om pasienten kan bli frisk eller ikke og/eller mestre livet som før krisen oppstod. Kjenner jeg at følelsene mine berøres, er det viktig å sette ord på der som skjer i møtet mellom pasienten og meg.

Kroppsspråket mitt er like viktig som ordene. Med det mener jeg måte jeg sitter/står/går på, blikk kontakten, tilstedeværelsen. Er kroppen på plass, kan jeg styrke tilliten og relasjonen ved for eksempel å si: "Jeg blir berørt av det du forteller/sier, ..."osv. "Jeg forstår at du opplever dette som vanskelig/vondt/trist,..." osv. " "Jeg vil støtte deg/hjelpe deg så langt jeg kan..." . Kjenner jeg at situasjonen er for vanskelig for meg, må jeg også kunne si det: " Jeg oppfatter din historie og situasjon slik at den ligger utenfor min fagutøvelse. Jeg vil hjelpe deg videre til en fagperson med større forståelse/kompetanse på dette feltet".

Så kommer det aller viktigste; jeg må MENE det jeg sier, og FØLGE OPP det jeg lover! Derfor må jeg heller ikke la meg rive med og love for mye! Hver dag er like spennende! Jeg føler meg som en balansekunstner, og mange ganger "faller jeg ned og slår meg". Nå har jeg lært å reise meg igjen, forklare hva som fikk meg til falle fra linen, og begynne på nytt.  Relasjonsskaping og bevisst kommunikasjon er ferdigheter, som må trenes på. Ingen blir gode uten å svette litt. Den profesjonelle parten bør ha trent litt mer og være gode utøvere i kommunikasjonsfaget på sin egen, personlige måte.

Er jeg trygg i meg selv, bevisst meg selv; blir du også tryggere og mer bevisst i deg.  Mot er det skrevet mye om; og vi forbinder det gjerne med heltedåder som redningsaksjoner og i krig. Hverdagsheltene snakkes det ikke så mye om.  Møter du dine pasienter uten " panserhjerte"; er du modig! Kommer du som pasient til en helsearbeider uten " panserhjerte" er du modig!

Til slutt i mitt fableriske kaos; vil jeg kaste ut en "Panserhjerte" - utfordring: Kjære helsearbeidere og pasienter; la oss hjelpe hverandre til å tørre å legge "panserhjertet" "på hylla". Ihvertfall til neste gang du og/eller jeg trenger å ta det frem og børste støvet av det - hvis vi virkelig MÅ, og MÅ vi det????

Kilder: 

https://no.wikipedia.org/wiki/Konstriktiv_perikarditt

https://no.wikipedia.org/wiki/Panserhjerte_(bok)

https://snl.no/empati

http://www.fikenbladet.no/Kierkegaard-jubileum.html

https://lattattlara.com/utvecklingspsykologi/erik-erikson/

4 kommentarer

Victoria Larsen

17.11.2016 kl.12:53

Håper du får en fin dag :-)

frognerfysioterapi

18.11.2016 kl.08:58

Hei Victoria! I like måte!

Mamma

25.11.2016 kl.23:24

Interessant stoff, men kanskje litt tungt for ufaglærte.Men stå på!

frognerfysioterapi

28.11.2016 kl.18:21

Takk for din støtte!

Skriv en ny kommentar

frognerfysioterapi

frognerfysioterapi

50, Ålesund

Selvstendig næringsdrivende og alenemamma i Oslo. Oppvokst i frisk havbris i Ålesund. Elsker å reise og har har bodd i Ecuador, Marokko,Tyrkia og på Canariøyene. Var Vingvert i Sas Leiscure på 80/90 - tallet. Utdannet fysioterapeut, bedriftsfysioterapeut og klassisk akupunktør. Elsker kultur, mat, språk, natur, dyr og mennesker. Håper å inspirere og spre ettertanke og kunnskap med min blogg!

Kategorier

Arkiv

hits