Smerte....helvete!

 

En uvitenskapelig artikkel om modige mennesker jeg har møtt og møter i min praksis; http://frognerakpunktur.no

"Hæææ?" "Er du sykmeldt nå igjen?" "Du ser da så godt ut!" " Hva er det egentlig med deg?" " Så deilig å ikke måtte gå på jobb,da!"

Du kjenner at du stivner til, hjertet banker fortere, fortvilelsen stiger opp gjennom magen, gråten ligger i halsen som en sår klump. Du tar deg kraftig sammen, og med et innbitt og innøvd smil feier du kommentarene bort med litt humor ( oftest på bekostning av deg selv). Så kommer du hjem og fortvilelsen tar over. Du lever i et smertehelvete. Det er ingen ferie, pause, fri. Det hjelper ikke om det er helg eller hverdag, om det fins venner og/eller familie rundt deg. Ingen forstår. Du er alene i din kropp, en smertefull kropp, som begrenser deg; som litt etter litt suger ut livskraften og livsgleden din.

Det finnes mange typer smerter; dine smerter sitter i musklene, varierer i styrke og kan forflytte seg rundt som en vind. Du kan også ha sterk hodepine, gjerne om morgenen, etter en lang natt med dårlig søvn. Du er sliten, oppgitt og lurer på om du klarer å overleve en dag til. Men det gjør du, siden du er modig og viljestyrt; du trosser smertene og står opp. For du er veldig pliktoppfyllende, ansvarsbevisst og dyktig; oftest kvinne og har mange jern i ilden. Å bli sykmeldt er et nederlag. Å bli mistrodd i forhold til funksjonsnivået ditt, er et slag under beltestedet. Du friskmelder deg som regel altfor tidlig, og aller helst unngår du sykmelding.   

Du føler deg ensom, fordi ingen av oss på "den andre siden" kan forstå hva du gjennomgår hvert øyeblikk, hver dag. Selvfølelsen og selvbildet er skrumpet inn til en bitteliten, uttørket rosin. Det som før gav glede og yrhet, er nå bleke minner og daglige konfrontasjoner med manglende mestring. Du oppsøker leger, smerteklinikker, terapeuter, psykologer, healere og leser artikler og søker etter smertelette. Noen ganger lykkes du, og oppnår timer, dager eller uker med smertefrihet. Andre ganger er det ingenting som hjelper. Av og til ønsker du bare å få dø. Men du tar ikke ditt eget liv, for du er hensynsfull og tar hensyn til andres behov.

"Nei, vi fant ikke noe feil på blodprøvene.... røntgenbildene... Det er nok psykisk. Du er for snill og flink, vet du." Håpet synker, og inni deg stiger et skrik, et rop, en yrende følelse av raseri. Du tenker at du burde sagt: "Jeg har smerter....for helvete! Jeg er ikke gal, men ja, jeg blir sliten og trist av å ha det vondt hver dag og natt. Jeg trenger hjelp; noen som kan se, forstå og veilede meg til et dagligliv med minst mulig vondt! Jeg driter i prøvesvar!" Istedet tar du deg kraftig sammen, spenner kjevene, takker for hjelpen og går ut i din ensomme verden; ut i ditt smertehelvete.   

Jeg har ikke et svar å gi deg, kan bare fortelle deg at smerter er totalt subjektive, og at ingen har en fasit. Smerter er kroppens alarmsystem, og noen ganger blir alarmen for aktiv. Andre ganger redder den livet vårt. Kroppens eget smertestillende stoff heter endorfiner. Vi kan øke endorfinutslippet blant annet ved fysisk aktivitet/trening, massasje, akupunktur og forelskelse. Endorfinene skaper en velværefølelse. Hva som gir akkurat deg økt endorfinproduksjon og utslipp; er det bare du selv som kan finne ut av. Jeg har dyp respekt for deg, og håper du finner din smertelette. For meg er du en helt og en overlever!  


Kilder:

https://sml.snl.no/smerte

https://sml.snl.no/endorfin

    

 

Panserhjerte



Nei, jeg er ikke forfatter Jo Nesbø ( selv om jeg gjerne skulle hatt hans talent) og driver ikke med torturinstrumenter fra Kongo ( Leopolds Eple). Jeg har heller ingen hjertefeil/diagnose. Jeg er fasinert og opptatt av hjertet, både som muskel, pumpe og følelsessymbol. Et sunt hjerte gir gode forutsetninger for almenntilstanden vår. Gener, livsstil og kosthold er viktige faktorer for hjertet. Disse temaene er det mange som belyser, og kompetansen er høy, derfor skal jeg ikke bruke tid på å repetere disse.  

Panserhjerte er en medisinsk tilstand; betennelsestilstand i hjerteposen, kalt perikarditt. I min norskspråklige forståelse er "panserhjerte" et hjerte som er iført "rusting", "pansret" inne, slik at følelser ikke får forstyrre intellektet. Slik unngår vi "følerier". Livet oppleves litt jevnere, ingen store bølgedaler; ingen voldsomme gleder, store sorger eller skuffelser. Dette høres veldig fornuftig ut og gir et balansert uttrykk utad.

I enkelte situasjoner, kan det være lurt å bruke "panserhjertet" ( for eksempel i rettsaker, avhør, konfliktsituasjoner og lignende). Det er helt ok hvis det er bevisst brukt. Men dersom rustningen sitter på hele tiden, og "panserhjertet" er din ubevisste ledsager; risikerer du å gå glipp av sanseopplevelsene som gir fargespektrene i livet, gjø ross til levende, fullendte mennesker.

Som helsearbeider og fysioterapeut, møter jeg mennesker i alle livsfaser, fra spedbarn til gammel. Mange søker hjelp fordi de opplever krise, fortvilelse og sorg. Møtet med helsearbeiderne kan være på helsestasjon, legekontor, sykehus, legevakt, privatklinikker, hos tannlege, psykolog, naprapat, kiropraktor, fysioterapeut, osteopat eller akupunktør; bare for å nevne noen.    

Her er en sjekkliste over vanlige årsaker til kontakt med helsearbeidere:

  • sykdom ( fysisk/psykisk) 
  • smerter
  • traumer
  • akuttskader
  • slitenhet
  • samlivsbrudd
  • konflikter
  • vold/overgrep
  • dødsfall i familien/vennekretsen ( sorg)
  • redusert/manglende evne til å mestre dagliglivet

Det finnes mange utviklingsteorier inne psykologien. Jeg er inspirert av Eriksson, som snakker om at ethvert problem/krise kan lede deg enten bakover ( regrediere) eller fremover ( progrediere). Gjennom oppveksten går vi gjennom forskjellige utviklingsfaser psykologisk, som han klassifiserer som typiske for vårt alderstrinn fra 0 år til 50 +.

Får vi den voksenstøtte og hjelp vi trenger i oppveksten i møte med kriser/problemer (fra spedbarn til voksen) vil vi oftest oppleve fremskritt ( progrediere). Hvis vi som barn/ungdom ikke får adekvat støtte/hjelp i forhold til en krise/et problem vi møter, kan vi som voksne risikere å regrediere ( oppføre oss mindre modent enn alderen vår tilsier) i møte med samme type krise/problem.

Som helsearbeider er det nødvendig at jeg kjenner meg selv, erkjenner og reflekterer over mine styrker og svakheter, og hele tiden bevisst arbeider med fremskritt ( progrediering) i personlig krise/problem - håndtering. Dette er grunnleggende for min evne til å bevisstgjøre pasienten i forhold til sin egen utvklingsprosess og også gjøre fremskritt/progrediere mentalt i sin nåværende krise/problemstilling. Tankens makt er stor! 

Det er fullt forståelig at vi som jobber med mennesker kjenner behov for å skjerme oss i møte med pasienter, som opplever vanskelige liv. Å være profesjonell helsearbeider krever mye kunnskap, kommunikasjonsevner og energi. Det er lett å glemme at vi også har våre sorger og problemer. Våre personlige følelser skal helst ligge igjen hjemme og vente til arbeidsdagen er slutt. Vi er også anbefalt å unngå å ta inn over oss andres problemer. Da kan det se ut som at "panserhjertet" er et fornuftig verktøy. Men er det det?  

Det første møtet mellom to mennesker legger grunnen for relasjonen, faktisk i løpet av sekunder. Det er kroppsspråk mer enn ord som baner vei for tillit og positiv utvikling. Helsearbeideren i møte med pasienten ( eller pårørende) må se helheten, lytte med et åpent sinn og reflektere sammen med den som eier problemet/opplevelsen. Slik kan vi stille de riktige, åpne spørsmålene, som fører til nødvendig forandring og erkjennelse hos pasienten/pårørende.

Dersom problemet oppleves følelsesmessig vanskelig/smertefullt/traumatisk, påstår jeg at "panserhjertet" ikke helsebringende; hverken for den profesjonelle eller den syke. Å vise empati ( innlevelsesevne) og forståelse med kropp og ord, uten å overføre smerten til seg selv; er det store kunststykket i helsevesenet. Denne evnen til empati og ydmykhet, kombinert med å sette ord på hva som skjer med meg som helsearbeider i møte med kriser/traumer; er nøkkelen til suksess.

Min rolle er å bruke mitt fag på en medmenneskelig måte som er støttende - uavhengig av om pasienten kan bli frisk eller ikke og/eller mestre livet som før krisen oppstod. Kjenner jeg at følelsene mine berøres, er det viktig å sette ord på der som skjer i møtet mellom pasienten og meg.

Kroppsspråket mitt er like viktig som ordene. Med det mener jeg måte jeg sitter/står/går på, blikk kontakten, tilstedeværelsen. Er kroppen på plass, kan jeg styrke tilliten og relasjonen ved for eksempel å si: "Jeg blir berørt av det du forteller/sier, ..."osv. "Jeg forstår at du opplever dette som vanskelig/vondt/trist,..." osv. " "Jeg vil støtte deg/hjelpe deg så langt jeg kan..." . Kjenner jeg at situasjonen er for vanskelig for meg, må jeg også kunne si det: " Jeg oppfatter din historie og situasjon slik at den ligger utenfor min fagutøvelse. Jeg vil hjelpe deg videre til en fagperson med større forståelse/kompetanse på dette feltet".

Så kommer det aller viktigste; jeg må MENE det jeg sier, og FØLGE OPP det jeg lover! Derfor må jeg heller ikke la meg rive med og love for mye! Hver dag er like spennende! Jeg føler meg som en balansekunstner, og mange ganger "faller jeg ned og slår meg". Nå har jeg lært å reise meg igjen, forklare hva som fikk meg til falle fra linen, og begynne på nytt.  Relasjonsskaping og bevisst kommunikasjon er ferdigheter, som må trenes på. Ingen blir gode uten å svette litt. Den profesjonelle parten bør ha trent litt mer og være gode utøvere i kommunikasjonsfaget på sin egen, personlige måte.

Er jeg trygg i meg selv, bevisst meg selv; blir du også tryggere og mer bevisst i deg.  Mot er det skrevet mye om; og vi forbinder det gjerne med heltedåder som redningsaksjoner og i krig. Hverdagsheltene snakkes det ikke så mye om.  Møter du dine pasienter uten " panserhjerte"; er du modig! Kommer du som pasient til en helsearbeider uten " panserhjerte" er du modig!

Til slutt i mitt fableriske kaos; vil jeg kaste ut en "Panserhjerte" - utfordring: Kjære helsearbeidere og pasienter; la oss hjelpe hverandre til å tørre å legge "panserhjertet" "på hylla". Ihvertfall til neste gang du og/eller jeg trenger å ta det frem og børste støvet av det - hvis vi virkelig MÅ, og MÅ vi det????

Kilder: 

https://no.wikipedia.org/wiki/Konstriktiv_perikarditt

https://no.wikipedia.org/wiki/Panserhjerte_(bok)

https://snl.no/empati

http://www.fikenbladet.no/Kierkegaard-jubileum.html

https://lattattlara.com/utvecklingspsykologi/erik-erikson/

Magefølelsen



"Du...Hallo! Du er jo helt overfølsom!" "Hva er i veien med deg?" "Nei, nå er du paranoid!" " Nå må du ikke være så forutinntatt!" "Klart de ikke mente det sånn!" "Hvordan visste du det?" "Jøss, du hadde helt rett, jo!" " Er du en løgndetektor eller personlighetsekspert?" " Er du synsk?"

Hvis du har fått en eller flere av disse kommentarene opp gjennom oppvekst/voksenliv; er sjansene store for at du har en sterk magefølelse/intuisjon. Du tillater deg å lytte til magefølelsen, selv om du ikke alltid velger å høre etter. Mest sannsynlig er du ikke så glad for denne gaven, og kanskje har du ikke følt deg helt akseptert for den du er. Isåfall kan du passe inn i gruppen "interessante, litt mystiske, overfølsomme og muligens noe ulykkelige, men veldig hjertevarme", intuitive mennesker.

Sjekkliste for mennesker med sterkt utviklet magefølelse:

  • I familen er du gjerne den som har "for mye" følelser, og som må "dempes" eller "skjermes" litt
  • Du er svært empatisk
  • På skole og jobb, er du ikke helt "innafor" A 4 arket, men kanskje litt hakkete, krøllete og skjev i kantene
  • Det er ikke så lett å finne gode venner
  • Du kan havne i konflikter eller relasjonsproblemer, fordi "munnen renner over med det hjertet er fylt av"
  • Blant bekjente er du gjerne "guruen" som folk søker råd hos, kanskje spår du i kaffegrut, tarot, leser hender eller rett og slett bare "vet" hva som skjer på forhånd
  • Selvfølelsen din er ikke helt på topp
  • Selv om du er sliten, kan det være vanskelig å sove

Tidlig i livet lærer vi å tilpasse oss. Dette gjelder på alle plan og er "programmert" inn i utviklingen vår. Reflekser, instinkter, smerte/ varme/kulde - oppfattelse og emosjonelle reaksjoner er stressvar på omgivelsene som sikrer vår overlevelse som art.

Emosjonelt lærer vi å dempe våre impulser for å passe inn i det sosiale mønsteret vi tilhører ( familie, kultur og samfunn). For mennesker med mye magefølelse/intuisjon, krever dette ekstra mye kontroll. I gamle kulturer/og fortsatt i noen andre kulturer har mennesker med høyt utivlklet emosjonell intelligens ( EQ) fått en naturlig aksept og posisjon i samfunnet. De har vært sjamaner, rådgivere, kloke koner, spåkvinner/menn, healere osv. I middelalderens Europa førte  inkvisisjonen ( styrt av Kirken) til at den frie og offisielle bruk av intuisjon og magefølelseintelligens tok slutt med forfølgelser, tortur og heksebrenning.    

I dagens teknologiske, logiske og matematiske samfunn, er det ikke spesielt karrierefremmende å ha en sterk magefølelse/intuisjon og bruke den bevisst. New Age kulturen oppstod på 70 - tallet som en motvekt til den logiske trenden. Der fant mange sin tilhørighet. Med tiden har begrepet "New Age" fått en negativ klang, og kan ses på som useriøst, virkelighetsfjernt eller "mambojambo" for mange. I 2016 er ikke New Age - kulturen lenger et akseptert "tilholdssted" for den vanlige "mageføleren". Forskning er den aksepterte veien til objektiv sannhet. Det fungerer fint når vi ser på objekter som gir 2 + 2 = SANT.  Når det gjelder intuisjon og magefølelse, er den subjektiv, og derfor ikke så lett å forske på. Likevel har forskerne kommet til enighet om at Emotional Q ( EQ) er en viktig og nødvendig partner til Intelligence Q ( IQ). 

"En sunn sjel i et sunt legeme"; er et gammelt ordtak. Hva betyr det? For meg betyr det at hvis vi er i fysisk balanse, er vi også i psykisk balanse og vice versa. Vi må være i kroppen vår så lenge vi er i live på Jorda. Kroppen er tredimensjonal og gjensidig avhengig av naturkreftene. I min forståelse er psyken, sjelen og følelsene en naturlig del av kroppen vår. Hvis vi undertrykker magefølelsen/intusjonen, og bare bruker IQ i dagliglivet, risikerer vi å gå glipp av denne urgamle og velutviklede intellligensen, som har bidratt til vår overlevelse og evolusjon/utvikling.

Hva skjer med kroppen hvis vi undertrykker og trosser magefølelsen hver eneste dag? Dyp magepust forløser følelser og sikrer god sirkulasjon og fordøyelse i tarmsystemet. Metoden for å undertrykke magefølelsen, er å spenne magen og puste høyere opp i brystet, for å slippe å kjenne etter. Dette er en teknikk soldater lærer når de skal i kamp, og følelser som frykt og empati ikke er nyttige. Blodet strømmer ut i armer og bein, og vi er inntsilt på kamp/flukt (fight /flight) modus.  Etterhvert som vi er blitt "flinke" til å stoppe/undertrykke magefølelsen, kan vi oppleve dårlig fordøyelse, smerter i magen, stivhet i rygg, slitenhet, nedstemthet og hyppigere opplevelser av  frykt/aggresjon. Når du innerst inne "vet" hva som "foregår", men later som noe annet; blir opplevelsen av deg selv ikke helhetlig og sann. Selvfølelsen synker i takt med at du fjerner deg fra ditt emosjonelle/intuitive magesenter.  Små barn er svær intuitive og oppfatter nyanser av følelser og tonefall mye sterkere enn vi voksne gjør.

Småbarn responderer ganske ummiddelbart på magefølelsen, og lærer fort at det ikke er akseptabel intelligens/reaksjon. De lærer at deres følelser ikke er "sanne", "riktige", "gode nok". "Nå er du overfølsom... IGJEN!!!!"  Og her kommer min påstand: "Overfølsomhet er også en styrke!" Får vi lov til å kultivere magefølelsen/intelligensen/ intuisjonen fra barnsben av; så gir den oss støtte i relasjoner, valgsituasjoner og akuttsituasjoner. Mange kjøper riktig leilighet, får en jobb som passer dem eller redder livet ved å lytte til magefølelsen. Vi få bedre selvfølelse og opplever oss selv, andre og livet på et dypere plan; når mageintelligensen får være med.

Trekk pusten dypt og pust med magen. Let frem din indre mageintelligens og bruk den. Børst støv av spontane reaksjoner og innfall. La barna vise veg, og åpne opp for livet med magefølelsen - den urgamle intelligensen!

 Vigdis

http://www.frognerakupunktur.no

Kilder:

https://en.wikipedia.org/wiki/Emotional_intelligence

http://forskning.no/menneskekroppen-psykiske-lidelser-psykologi/2008/02/magetrobbel-kan-vaere-angst

http://forskning.no/menneskekroppen-sykdommer-stub/2008/04/stressmage-en-folkesykdom

http://forskning.no/hjernen-psykologi/2012/11/stol-pa-intuisjonen

https://no.wikipedia.org/wiki/New_age

 

Med fingrene på tastaturet



I dag skriver jeg historie, og oppretter min egen blogg. Vel har jeg skrevet mange stiler, essays, innlegg og artikler i mitt liv, men aldri vært en "blogger". Litt skummelt og veldig spennende!

Kjenner ilinger i magen og at skrivelysten tar meg. Som gammel "freelancejournalist - drømmer"; føles det fint å kunne uttrykke seg skriftlig utover den daglige journalskrivingen. Fagspråket mitt er iblandet mye latin og inneholder for mange en del uforståelige ord/terminologier. Her i bloggen kan jeg bruke hverdagsspråk og ta opp temaer som både du og jeg kan identifisere oss med.

Det er utrolig at tastatur er blitt skriftspråkets fremste verktøy. Jeg savner fyllepennene, blyantene, rettelakken og viskelæret med lukten av jordbær. Pinnsettgrepet og finmotorikken står i fare for å bli erstattet med en "kjempetommel" og  "scrollefinger" . Løkkeskriften og skjønnskriften er utdatert. Hvem skal nå lage kalligrafi?

Ja, dette ble visst en skikkelig gammeldags nostalgitripp. Sånn er det å være født på 60 - tallet - da er man urgammel! Artig ( veldig rart!) at flere husgerådgjenstander jeg vokste opp med  er på museum nå. Det har vært en rivende utvikling på IT - fronten de siste 20 årene. Teknologien har jo mange gode sider. Men fra et fysioterapiperspektiv; er finmotorikken og bruken av pinnsettgrepet veldig viktig for utvikling av hjernen, koordineringsevnen og kognitiv modenhet.  

I dag slår jeg et slag for håndskriften! Skriv julekort, postkort eller gratulasjonskort for hånd. Kos deg med å forme bokstaver med løst pinnsettgrep. Husk at hjernen din nyter det. De som får kortene, synes også det er stas med personlig håndskrift, istedenfor en "fancy font" fra Helvetica. Gled en venn eller slektning med en personlig hilsen formet med din spesielle skrift. Eller skriv dagbok. Det er en fantastisk måte å bearbeide hverdagen på. Og utrolig morsom lesning noen år seinere.  

Ønsker alle en fin dag og uke, og håper mine tanker/ord og innspill kan finne gjenklang og gi inspirasjon!

Vigdis

http://www.frognerfysioterapi.no

Kilde: http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=216141&a=3

 

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » November 2016
frognerfysioterapi

frognerfysioterapi

50, Ålesund

Selvstendig næringsdrivende og alenemamma i Oslo. Oppvokst i frisk havbris i Ålesund. Elsker å reise og har har bodd i Ecuador, Marokko,Tyrkia og på Canariøyene. Var Vingvert i Sas Leiscure på 80/90 - tallet. Utdannet fysioterapeut, bedriftsfysioterapeut og klassisk akupunktør. Elsker kultur, mat, språk, natur, dyr og mennesker. Håper å inspirere og spre ettertanke og kunnskap med min blogg!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits